Filmen handler om en kvinne som møter en kjekk mann. Han liker kinky sex, og er svært opptatt av at kvinnen skal vite hva hun begir seg inn på. Gjennom hele filmen forsøker han å få kvinnen til å samtykke til kontrakten som regulerer den seksuelle relasjonen. Mannen blir gjennom filmen mindre opptatt av kontrakten og mer opptatt av å ha sex med kvinnen.
Mannen gjør det helt klart at hvis han gjør noe som kvinnen ikke ønsker, kan hun si «Rød», hvorpå han umiddelbart vil stoppe.
Mot slutten av filmen ber kvinnen ham om å straffe henne på verste mulige vis, slik at hun skal forstå hva «straff» dreier seg om. Han etterkommer dette ønsket, og hun forlater ham i gråt og raseri.
– Nei til romantisering av vold mot kvinner! er parolen som Kvinnegruppa Ottar, Stopp Pornokulturen, Kvinnefronten, Under Arbeid, Norsk Kvinnesaksforening, Oslo Rød Ungdom og Krisesentersekretariatet stiller seg bak. De demonstrerer mot filmen. Jeg stiller meg også bak parolen, samtidig som jeg har vanskelig for å koble den mot filmen jeg akkurat har sett .
Jeg har sjekket grundig, og konstaterer at filmen ikke er en dokumentar om en mann som slår kvinner og at dette blir formidlet som akseptable handlinger. Jeg kan berolige Ottar og de andre protesterende med at filmens hovedpersoner faktisk er skuespillere. Det er en dame som har funnet på historien. Det er fiction. Det handler altså om skuespill. Fantasi.
Seksuelle fantasier kommer i alle fasonger og farger. Fantasier er ikke farlige. Seksuelle fantasier kan være aldeles deilige. Jeg tenker at det er godt og befriende hvis man i parforholdet er i stand til å prate med hverandre om seksuelle fantasier. Kanskje kan man leke seg frem til noe som er morsomt, opphissende, deilig for begge parter. Finne hverandres grenser. Ikke la seg stoppe av sin egen skam og tanker om den andres grenser, men leke seg helt frem til den andres grenser. Ikke Ottars grenser.
Seksualitet er skjørt og sårbart. Det er knyttet mye skam til seksualitet. Når Ottar går ut og slår fast hvordan seksualiteten skal eller ikke skal være, skammer de kvinner og menn som ikke deler Ottars syn.
Jeg synes det er strålende at Ottar kjemper for at det ikke skal utøves vold mot kvinner. I dette tilfellet tenker jeg at Ottar bidrar til skam og begrensning av kvinners seksualitet. Det kan umulig være meningen. Takk likevel til Ottar for den gode intensjonen.
Kommer jeg til å gå på den uungåelige oppfølgeren? Tja, det tror jeg.
Ketil Øyesvold Melhus
Terapeut
«Hmm. Hvor var alle mennene som ikke var i kinosalen, tro? Hjemme og tente te-lys og skrudde øyekroker i vegger og tak?»
