Gestaltterapi og diagnoser
I gestaltterapien bruker vi ikke de psykiatriske diagnosene som angst, depresjon, bipolar lidelse og så videre. De psykiatriske diagnosene ser etter hva som er feil. Som gestaltterapeut vektlegger vi hva klienten er bra på.
Psykologer har sagt noe om at de av og til opplever at diagnosen får mer fokus enn klienten. Hvis jeg satte en diagnose på klienten tenker jeg at jeg kunne bli sittende og lete etter sider ved klienten som passer til diagnosen. Og da ville jeg sikkert kunne tolke trekk inn i diagnosen. Den psykiatriske diagnosen har klare rammer, og kan begrense relasjonen mellom terapeut og klient. Hvis klienten forteller at han har en psykiatrisk diagnose, kan jeg fort anta at klienten har begrensninger – som han i realiteten ikke har. Klienten blir begrenset til diagnosen.
«Jeg har jo angst», sa hun og kikket ned i tekoppen.
«Si litt om hvordan du gjør det», sa jeg.
Hun kikket fort opp med en rynke i pannen. Så smilte hun.
«Jeg ser på CSI og thrillere og sånn», svarte hun
Jeg er opptatt av at klienten over tid skal ta ansvar for diagnosen sin, at diagnosen ikke er noe de har, men noe de gjør. Såfremt den er psykologisk betinget. En klient kan slå ut med armene og si «Jammen jeg har jo angst». Det kan være en lang vei frem til at klienten erkjenner at redselen er hennes egen, at hun eier følelsen. At den ikke sitter som en flått på henne.
Diagnosen min får du aldri!
Å få stilt en diagnose kan være en enorm lettelse. Oppfatningen av å være annerledes får en forklaring, og det er andre der ute som er som meg. Samtidig kan man begrense seg selv – jeg kan ikke, for jeg har en diagnose. Gro Dahle, Steven Spielberg, Isaac Newton, Mozart, Beethoven, Edison, Einstein, Henry Ford, Bill Gates. Tøffinger alle sammen, og skal visstnok ha Asperger hele gjengen. Visste de det, og hvis de ikke gjorde det – ville det vært begrensende å få vite det?
Det var mange menn på denne listen, men det er det ofte med Aspergers…
Før vi sitter i terapirommet
I terapirommet ønsker jeg altså ikke å la meg begrense av en psykiatrisk diagnose. Det begrenser klienten og meg selv.
De som besøker dette nettstedet kommer hovedsaklig via Google, Bing og andre som linker til tengel.no. De befinner seg ikke i terapirommet, og har behov for å finne ut mer om seg selv, sin relasjon eller andre. Da tenker jeg at de psykiatriske diagnosene kan være nyttige. Det er lagt ned betydelig forskning i diagnosebøkene DSM og ICD, og det er mye spennende vi kan lære av dem. Å finne ut at man muligens bor sammen med en som har sterke narsissistiske trekk, kan gi nytt håp – «Det er ikke jeg som er gal!»
Start hos fastlegen…
Det er alltid lurt å starte hos fastlegen. Fortell så åpent du kan om hvordan du har det og hva du tror og tenker.
… og så kan du komme til Aina eller meg 🙂
Gestaltterapi kan være et supplement – ikke en erstatning for helseapparatet, og vi samarbeider gjerne med fastlegen.
Jeg synes videoen beskriver gestaltterapi på en glimrende måte, så jeg sier ikke mer om det her.
